Start Den kunne ha blitt flådd levende. Slik virket det i alle fall. Jeg våknet av ungen som skrek som om skinnet ble trukket langsomt av de små knoklene sine. To etasjer under meg i senga. Tre eller fire. Med det volumet var resultatet det samme. Det gav gjenlyd opp i hele blokka. Lyden fylte ventilasjonsrørene, svingte i veggene, banket i trappeoppgangen og hamret på trommehinnene mine. Hvordan kan noe så smått lage så mye lyd. Jeg snudde meg i senga og hørte imponert på hvordan det lille nurket ett eller annet sted i bygningen vakte stor romstering og fortvilt byssing og lalling uten at det hjalp det spøtt. Ungen vrælte videre, fullstendig uten å ta hensyn til foreldre eller naboer. Sannsynligvis var den misfornøyd, redd, sulten, kald, varm, hadde vondt i magen og hadde fått for lite oppmerksomhet de siste halvannen timene. Et blikk på klokka på veggen viste at det var ikke lenger siden sist jeg hadde våknet av de samme ulydene. Jeg gav opp å sove videre og satte meg opp i senga. Brølene nedenunder tiltok, og jeg tenkte humrende på de stakkars foreldrene som sikkert løp rundt og fortvilt prøvde å få krapylet til å tie. Ikke mye respons å få der i gården, nei. Ute var det stillere. Bare lyset i tredje viste at noen var i aktivitet der. Jeg hvisket "stå på", og vinket farvel til barnet som like friskt underholdt resten av blokka. Der tentes det et par lys i etasjen over. Det blåste og var deilig friskt etter et kort, kraftig regnskyll. Lufta virket klar og ren og kjølig. Over gata lå en halvfull måne, stadig skjult av små svarte skyer. Jeg tok beina fatt nedover den blanke asfalten som lå og speilte seg i den matte glansen fra den hvite sigden på himmelen. Klissvåte lønneblader hang over fortauet og strøk meg forsiktig over håret når jeg passerte for nær. Den småkvalme pollenlukta fra de varme sommerdagene var vasket bort. Jeg strakte armene over hodet, og følte meg som lufta rundt meg. Ren, kald, frisk og fullstendig klar. En sky av vanndråper sveipet forbi ansiktet mitt da vinden løftet på en bøkegrein mettet av blader fulle av vann. Jeg var mer våken nå enn noensinne før, skjønt klokken var halv tre, og det var natt til tirsdag, en gang i slutten av august. Noen mener skyer ser ut som bløte, snille, bomullsaktige dotter. Ovenfra så jeg ned på dem som et opprevet landskap, en ørken med hullete sletter, sprukne åser og istykkerslitte daler, helt uten vegetasjon eller liv. Innimellom stupte juv av mørk tomhet mellom toppene, og ned på det mørke landet eller vannet dypt der nede, og minnet om at den brokete flaten jeg så under meg kun var en skinnverden, en hildring eller en hengemyr over det som var virkelig. Det som lå under. Bare fargen skilte det hele fra de øde bildene av overflaten på Mars eller Månen sånn som man ser dem på fjernsynet. I lommen hadde jeg en slitt lommebok. Den lå der fordi jeg ikke hadde tatt den ut kvelden i forveien. Jeg tar den aldri ut. Noen synes det er rart at jeg alltid går med lommeboken i lommen, men det kan ha sine fordeler. Man legger den ikke igjen, fordi man føler seg naken uten. Nå gikk jeg ut i grålysningen med en følelse av frihet jeg ikke hadde hatt på lenge. Flyplassen var som flyplasser flest, bare litt større og vanskeligere å finne fram på. Skiltene var for små. Innsjekkingsøyene var alt for store. Billettkontorene stengt. Det var fremdeles for tidlig på morgenen. Det var rart å være der. Som om jeg skulle reise. En automat fikk tjene som den forfriskende blide og uniformskledde blondinen jeg hadde forestilt meg skulle selge meg en billett, men som ikke var der. Ikke helt som på reklamen på fjernsynet, men jeg fikk billetten, og riktig med vekslepenger. Følelsen av den store friheten nådde meg på ny. En trikk kom raslende forbi. Jeg hadde nesten tilfeldig kommet ned til holdeplassen. På førerplassen satt en mørk mann med stor tyrkerbart. Jeg har aldri forstått hvorfor de har sånne kostebarter. Kanskje er det et uttrykk for maskulin stolthet i en kultur jeg ikke kjenner. Nesten ubevisst strøk jeg meg over min egen stikkende overleppe, og smilte og nikket til ham idet jeg snublet opp den forreste lille trappen, og inn i vognen. Jeg hadde ikke billett, men det brydde han seg øyensynlig ikke om, eller han klarte ikke å gjette det. Han så trøtt og fraværende ut. Kanskje hadde han også blitt vekket av barneskrik. Sånne mørke får visst så mange barn hadde jeg hørt en politiker si en gang, og jeg forstår ham fremdeles ikke. Lyset der inne var skrudd av, så det var fri sikt ut av vinduene og ut over byen som langsomt trillet forbi utenfor. Det ble ikke kontroll. Jeg våknet på nytt. Jeg våknet av et forferdelig skrik. Det tok noen sekunder før jeg oppdaget at det var mitt eget. Jeg må ha sovnet i setet. En morgenfrisk flyvert klappet meg beroligende på skulderen, og jeg klappet forskrekket igjen munnen, slik at det ble stille som i graven i kabinen. En del dresskledde forretningsfolk med mørke slips så forskrekket på meg. Situasjonen må ha vært ytterst pinlig, ikke minst for meg. Jeg nikket forskremt og forvirret tilbake til flyverten, og savnet nok en gang de blonde, vakre flyvertinnene fra reklamen, og innså dermed før hjernen min hadde rukket å orientere seg, at jeg fremdeles satt om bord i et fly. Det som hadde vekket meg var at hjulene nådde bakken. Det var merkelig å på nytt være på kontinentet. Lufta var tykkere og varmere. Gatene smalere og bredere. Den store byen var i ferd med å våkne. Tårnet, det store tårnet som skulle vært revet etter verdensutstillingen i 1889 sto der fremdeles. Det var alltid det første målet. Som instinkt hadde jeg satt kursen dit mens det fremdeles lå badet i disen som steg opp fra Seinen. Jeg satte meg på fortauskanten og tok av meg skoene og sokkene, og lot morgendisen lufte tærne før jeg stakk dem ned i skoene igjen, og slentret oppover en gate, uten å velge retningen spesifikt. Den var belagt med brostein av det gamle slaget. Ikke av betong eller tegl, men god gammel gråstein. Jeg tenkte på det jeg hadde hørt om at noen hadde lagt asfalt over steinene en gang for å en gang for alle forhindre at de ble brutt opp, og stablet til barrikader i et eller annet opprør. Det var ikke lenger opprør i gatene. De eneste som barrikaderte veiene var sinte bønder og fiskere som satte traktorene sine foran vogntog med tørr torsk og Norwegian Salmon. Steinene lå på ny i dagen og ventet på revolusjon. Gatene ble stadig smalere, og brosteinene grovere. Jeg så meg rundt, latet som om jeg var på sightseeing, og lot en virtuell guide fortelle om de hvitmalte husene langs gatene. Jeg kjente dem ikke. Hadde aldri vært der før. Husene måtte være gamle. Noen bygget i tre, men de fleste som små lave treetasjes gårder i tegl, med ark og kvist og smårutede vinduer. Steinen var akkurat passe stor. Jeg veide den i hånden. Ikke for rund. Ikke for kantete. Den minnet meg om en gang jeg fant veien helt ut til strandlinjen fra et forretningsområde i byen hjemme. Omgivelsene i det området oste av effektivitet, av kaffemaskiner og PC'er og ergonomisk korrekte stoler og bokhyller og skrivebord i lys bøkelaminat. Store bygg i stål, betong og glass kledd med teglstein og små trær og gressflater i betongpotter som skulle gi dem et betagende og miljøkorrekt ytre, slik at de som suste på motorveien under og forbi enten ikke ville legge merke til dem i det hele tatt, eller bare nikke og si at jammen ble det fint der til slutt. Bak alt dette, litt lenger inn, klemt mellom kontorbyggene, et oljeanlegg og noen boligkomplekser med privat parkering, bort-tauing medføres, og adgang-forbudt-skilt, bak alt dette, innestengt mellom en privat brygge med et par småbåter i millionklassen, og et plankegjerde, lavt nok til å la seg forsere med litt god spenst og en kort repetisjon av saksehøyde fra barneskolen, der lå en liten strand. En liten sandstrand med noen store steiner. Med loven om fri ferdsel i strandsonen i minnet, trosset jeg skilt og gjerder, og gikk dit og kastet smutt. Jeg satt i solen og i skyggen og så på steinene og sjøen, og kastet smutt, små flate steiner utover vannflaten, og gråt langsomt og smilende over at jeg ikke forsto effektiviteten og bygningene og eiendomsretten og alt de skulle tjene til. Og jeg visste at det bare var fordi jeg var sliten, hadde sovet for lite eller arbeidet for mye, eller kanskje begge deler. Jeg burde bare ta meg sammen, hvile litt, og så ville jeg kunne fortsette. Men i de små øyeblikkene da steinen spratt utover flaten på ny og på ny, visste jeg at jeg tok feil nettopp når jeg hadde rett i det. Steinen var utsøkt, som om den var skapt nettopp for dette ene formålet. Den burde treffe på første forsøk. Da den fløy gjennom luften så jeg at den ballistiske kurven var perfekt. Den smalt mot vinduet, og laget den bare det skarpe lille smellet som skulle til. Ikke høyt nok til å vekke naboene. Ikke nok til å lage skrammer i vinduet, men hardt nok til at den spratt tilbake, og jeg kunne fange den før den traff bakken uten at den traff husveggen. Så gikk det femten sekunder, og jeg vurderte å kaste steinen igjen, og hadde nesten løftet den på nytt. Da hun åpnet vinduet endret ansiktet hennes seg i takt med mitt, i overraskelse, gjenkjennelse og håp. Uten et ord forlot hun den hvite rammen der oppe, noen meter over hodet mitt, og kom ned til meg. - "Er du her allerede?"