Hvordan skyene blir til Det nærmet seg grålysning. Fuglene hadde allerede sunget en halvtimes tid. Det var såpass seint på sommeren at det ikke var like lyst hele natten. Men særlig mørkt var det heller ikke. Det hadde vært en ganske lang, men rolig sommernatt. Passe temperatur, men det begynte å bli litt småkjølig. Det er alltid kaldest den siste halvtimen før sola står opp. Det røde skjæret under horisonten var blitt merkbart kraftigere, men ennå var det ganske skumt og halvmørkt. Over tjernet lå det en trollsk dis, og det vaket en gang. En stor en. En ørret kanskje. Jeg snellet inn og la årene forsiktig ut i vannet. Det hadde vært blikk stille i flere timer nå. Den speilblanke flaten hadde bare så vidt blitt brutt av den vesle treprammen jeg satt i. Ikke mye fisk hadde det blitt heller. Ikke annet å vente en natt som denne. Så stille. Ikke et vindpust. Himmelen var helt klar og matt gråblå. Granene langs bredden hevet seg over horisonten og la en mørk skygge utover vannet. Ved siden av stien ned mot den vesle brygga gikk en bekk ut. Den endte i et sivkratt der jeg tidligere hadde sett i hvert fall en and lure seg inn og ut. Kanskje den sov der, dersom ender sover, da. De første høststjernene hadde vist seg, men bleknet langsomt. Det siste vaket var det første jeg hadde sett på en halvtime. Årene gav forsiktige krusninger og båten seg ganske sakte mot land. Jeg rodde langsomt og svært rolig for ikke å forstyrre roen tjernet slumret i. Jeg stoppet å ro, og lot båten gli lydløst det siste stykket. Det gikk langsommere og langsommere inntil det var en liten meter igjen. Da strakk jeg ut armen og tok imot den lave brygga med hånden for å ikke vekke skogen ved å dunke inn i kanten. Så klatret jeg langsomt opp på de vaklevorne plankene, langet inn fiskeveska og stanga, tok fortøyningstauet som var festet til baugen og listet meg inn til bredden. Der trakk jeg prammen forsiktig opp på en liten sandbanke ved siden av utløpet til bekken og gjorde den fast til et tre. Med pålestikk. Under en busk fant jeg sekken. Jeg gjespet forsiktig og lyttet etter lyder. Av en eller annen grunn hadde fuglene blitt tause. Som om de ventet på noe. Kanskje bare på morgensola. Kanskje bare for å hilse den ekstra kraftig velkommen når den brøt gjennom. Grålysningen var der nå. Disen la seg rå langs overflaten av tjernet. Demringen nærmet seg stadig og det ble lysere, men stadig kaldere. Jeg åpnet stille sekken. Klikkene fra plastspennene lød kort og høyt, og jeg skuttet meg for lyden. Plutselig merket jeg kulden, og hutret, skalv nesten. Jeg hadde ikke merket at det ble så kaldt etter å ha sittet så lenge der ute på vannet. Jeg krøket meg sammen og trakk ut soveposen, brettet ut liggeunderlaget, tok av meg sko og sokker, og skled oppi. Ingen fare for regn eller noe, så det ut til, og mygg hadde jeg ikke sett noe til i det hele tatt. Hvis jeg ble liggende slik jeg lå ville jeg havne i skyggen av granene når sola kom over trtoppene, og ikke dø av svette i posen når jeg våknet utpå dagen en gang. Det virket som en god ide. Jeg snudde litt på meg, og lyttet igjen etter lyder. Det var fremdeles helt stille. Jeg ble liggende og lukket øynene. Jeg hadde nesten døst av da lyden av løpende skritt og tørre kvister som brast nådde fram til soveposen. Jeg åpnet øynene og stirret forvirret oppover stien. Noen her? Nå? Så tidlig? Klokka kunne umulig være mer enn litt over fire. Lyden av et jevnt åndedrett i mottakt til lette fotslag mot bakken nærmet seg. Jeg ble bare liggende. I skyggen fra grantrærne, og i den mørkegrønne soveposen ble jeg nesten usynlig. Helt urørlig lå jeg og bare speidet og ventet. Så kom hun. I friskt driv nedover stien. Grå Adidas med litt gjørme på. Mørkeblå treningsbukse. Nike? Sort t-skjorte. Høy. Slank. Smidig. Langt ravnsort krøllete hår som danset omkring henne når hun løp. Rene trekk. Rød i ansiktet etter løpingen. En føflekk ved tinningen. Svettedråper som dryppet fra håret som hang over pannen. Grå øyne. Konsentrert blikk, som om hun telte noe. Mørke, kraftige øyenbryn. Fyldige, blodfylte lepper med pusten i en jevn rymte. Jeg så og hørte og luktet alt sammen i et øyeblikk. Tok inn annkomsten hennes med alle sanser. Så krøp jeg stille enda mer sammen i posen og ble liggende urørlig. Hun suste forbi meg og tok de siste stegene ned mot plankebrygga. Der stanset hun brått og gjorde en slags tøyeøvelse med strake bein og foroverbøyd kropp. Jeg stirret mot henne. Hun sto fravendt, halvveis i profil, med ansiktet ut mot tjernet. Så reiste hun seg brått, og hevet blikket utover vannet, liksom vurderende. Plutselig var det som om hun bestemte seg. I en og samme bevegelse sparket hun av seg skoene, og trakk av seg treningsbuksen og t-skjorta. Under hadde hun en sports-bh. Den vrengte hun av seg og slapp den ned på plankene. Brystene var runde og modne og glinset svakt av svette. Så trakk hun av seg det siste lille plagget og sto der naken i et kort øyeblikk før hun tok sats og stupte ut i det mørke vannet. Det kunne ha vart i en evighet. Tiden sto stille. Det lille plasket etter henne døde hen, og krusningene la seg. På nytt var overflaten klar og stille som om ingenting hadde brutt det siden isen slapp taket for flere måneder siden. Jeg holdt pusten. Jeg forsøkte å telle sekunder, men klarte ikke å finne ut hvor jeg skulle begynne. Så brøt hun overflaten igjen med et langtrukkent gisp og hodet bakoverbøyd slik at vannet fosset av håret som la seg klistret til hodet hennes. Ringene spredte seg rundt henne idet hun lot seg synke på ny. Så steg hun igjen, la seg forover og svømte innover mot brygga med lange seige tak. Idet hun nådde bunnen på vei inn mot sivkanten der prammen lå, og reiste seg opp av vannet brøt solen over horisonten. Der ble hun stående, badet i gyllent lys. Og der, der fra dampen som sto fra den gylne nakne kroppen hennes, og blandet seg med disen over tjernet. Der så jeg skyene bli til. Ingvar 2000