Et møte med en demon

En sort glinsende dråpe ble liggende igjen på brosteinen foran meg på fortauet. Den kunne være en tåre, før den stivnet som til glass, sprakk til støv, blåste over gaten og ble borte.

Jeg satt på en kafe. Det kom fram under samtalen. Hun sa det ikke direkte, men jeg forsto det utfra det vi snakket om, og det hun sa. Jeg kan ikke helt huske hva vi snakket om heller, eller hvorfor jeg snakket med henne alene. Hun var en demon. Hun tilhørte ondskapen. Hun var berusende vakker, nesten, eller kanskje nettopp, overnaturlig vakker. Litt blek hud, mørkt sort hår, kortklipt og litt rufsete. En kort, mørk kjole, ikke helt uten liv, og sorte støvler som var alt for store. Hun manglet bare et par ringer i øyenbrynet, og hun kunne gått rett inn på cafe Blitz uten at noen hadde reagert på annet enn hennes skjønnhet, men ansiktet var rent for hull eller merker, og uten lyte. Fjeset var rundt og lite, men likevel ikke fyldig, snarere litt magert, med markerte kinnbein, en liten nese, mørke øyenbryn, og kullsorte, ganske uttrykksløse øyne, som stirret intenst på meg, eller bare rett gjennom meg, eller kanskje inn i meg. Som gutt eller mann klarte jeg ikke å la være å forsøke å gjengjelde blikket, men greide det ikke. Hun pratet livlig. Hun snakket om livet og døden med den største selvfølgelighet, som om hun allerede hadde vært gjennom begge deler, og hadde det kanskje. Hun hadde en ukuelig filosofi som jeg ikke kan huske, eller kanskje jeg ikke vil huske. I blant lo hun høyt, og i blant ble hun bare stille. Jeg sa ikke så mye, men bestilte nok en kaffe. Jeg trodde ikke jeg hadde noe spesielt ønske om å bli kjent med henne, men klarte ikke, eller ville ikke bryte opp heller.

Jeg hadde vært i følge med noen andre, og var i en totalt fremmed by. Ingen rundt meg kunne språket mitt, uten følget mitt og jeg, og hun, som plutselig bare satt der og snakket til meg. De andre måtte gå. Jeg sa jeg kom senere, og hun smilte. Jeg spurte hvorfor hun smilte, men skjønte det plutselig selv, som om hun hadde sagt det, uten å ha åpnet munnen. Jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle komme meg tilbake til hotellet, eller hvor det nå var jeg holdt til, og for alt jeg visste ante ikke hun det heller.

Det var da jeg sa det til henne, det vesle sitatet som jeg kanskje ikke husket riktig engang. "For hver en gjerning en demon gjør kan det være hundre årsaker, og av dem er minst nittini onde." Ordene ble hengende i lufta, og jeg skjønte at jeg hadde tråkket i baret, for smilet hennes forsvant, og hun ble trist. "Jeg har ikke sagt eller gjort deg noe" svarte hun etter en pause. "Men kanskje er det sant", og smilet kom tilbake, litt spottende, før det ble erstattet av et alvorlig og trist ansikt.

Hun fulgte meg til hotellet. Hun visste veien, selv om hun ikke visste hvem jeg var, eller hvor jeg kom fra. Det hadde jeg ikke fortalt. Hun visste det visst likevel, eller kanskje jeg hadde fortalt henne det, jeg husker ikke. Hun viste meg døren, og ble stående på fortauet utenfor. Jeg tenkte jeg skulle takke henne for en hyggelig kveld, men hun hygget seg ikke. Det så ut som om hun lengtet til et hjem hun ikke hadde lenger. Jeg ville si noen oppmuntrende ord, legge hendene på skuldrene hennes og smile, men kunne ikke gjøre det.

"Farvel!" sa jeg. Hun svarte ikke. Jeg fortsatte "Jeg må gå, adjø". Hun ble fremdeles stående i noen sekunder. "A Dieu," svarte hun så tvilende. "neppe, men kanskje." Jeg trodde jeg så et sort lite glimt i det ene øyet hennes, eller kanskje det var en tåre. Så forsvant hun som en ånd.

En sort glinsende dråpe ble liggende igjen på brosteinen foran meg på fortauet. Den kunne være en tåre, før den stivnet som til glass, sprakk til støv, blåste over gaten og ble borte.

Ingvar Hagelund

1998