Kom død Selskapet var en stor suksess. Det burde det også være, ettersom det var et bryllup , planlagt til minste detalj. Bruden var særlig opptatt av om alle hadde fått med seg korrekt kleskode, slik at ingen skulle skille seg ut og dermed ødelegge regien. De fleste herrene hadde smoking eller mørk dress. Dressen gikk til nød, smoking var som det var bedt om. Blant de eldre herrene hadde noen kjole og hvitt, men ingen overgikk brudgommen, så den saken var grei. Kvinnene tilstede hadde fargerike kjoler, sommerlette og flotte, men alle holdt seg for gode til å konkurrere med brudens hvite. Mot normalt var det flere menn enn kvinner tilstede, noe som medførte litt mye partnerbytte ved dansingen enn normalt, men det fant de fleste bare sjarmerende. Ingen drakk mer enn de burde, og det som fantes av flørting var såpass diskret at ingen lot seg irritere. Det var god stemning, og talene som ble fremholdt var korte og poengterte uten overflødig tomprat, men likevel med følelse. Brudens forlover brakte alle med noenlunde sans for etikette til tårer, og alle applauderte begeistret til brudgommens vittige framførelse for sin nybakte kone. Polonaisen gikk opp til slutt etter en del forhandlinger om hvilke menn som måtte ha menn som følge, men det hele ble løst i latter og fordragelighet. Det meste gikk på skinner, og de små knutene som dukket opp underveis ble raskt løst opp av toastmasteren, som for øvrig var glimrende uten å ta alt for mye av oppmerksomheten, og stedets vertskap som lydløst skled rundt både ute i hagen og inne ved bar og blandt bord. Åstedet for festen var en gammel herskapgård som hadde tilhørt brudgommens familie i generasjoner. Det var derfor fullstendig unødvendig å lure på om hvor bryllupet skulle feires. Gården lå øde til oppe i heiene langs kysten, så ingen trengte å bekymre seg for om naboene skulle komme med klager, noe som naturligvis ikke ville skje under noen omstendighet uansett. Fra gårdsplassen var det praktfull utsikt ned mot de bratte skrentene som skilte beitene rundt om godset fra havet nedenfor. På beitene gikk det kuer og noen sauer, men eierskapet siktet framover mot ren kjøttproduksjon fra Herefordokser. For tiden var det brugommens fetter som bestyrte stedet, men han hadde innleid profesjonell hjelp, og brukte heller kvelden til å bli bedre kjent men noen av brudens barndomsvenninner enn til å bekymre seg over det som skjedde rundt ham. Halvveis ute i middagen ble kyrne tatt inn, men den støyen dette medførte gled elegant inn i en kommentar fra toastmasteren. Jeg satt på en benk i hagen. Selv om jeg ikke var så gammel mange av de andre i ekstra kostbart antrekk, var jeg kledd i kjole og hvitt. Brystet var ikke så stivt lenger, og sløyfen var kommet litt på skjeve. Jeg hadde lagt champagneglassene stå, og var godt nede i min fjerde halvliter med øl, og nøt den diskrete misbilligelsen som lå i blikkene jeg fikk oversendt fra bruden som sto femten meter fra meg foran hovedinngangen til hallen, der dansen gikk livlig. Jeg satt litt skjult bak et hjørne dannet av noen busker, omtrent som et halvt lysthus, og kunne derfor sitte og drikke uten å smile konstant, uten å konversere om brudeparets strålende lykke og utseende, og uten å stadig måtte rette på pingvindressen som stadig falt litt sammen, og burde vært rettet på. Jeg så stadig over på den lykkelige bruden. Jeg visste at jeg alltid hadde elsket henne. Etter å ha vært en raks tur inne for å få den femte halvliteren med øl, denne gangen bokk, som i følge bartenderen var på vei inn igjen, og så svingt meg ut gjennom en sidedør for å unngå for mange småirriterte blikk fra velmenende eldre damer hadde jeg nettopp returnert til min faste plass på benken i hjørnet. Da kom gårdens bestyrer over til meg og prikket meg på skulderen. Litt skuffet over at min lille private idyll var brutt snudde jeg meg mot ham. -"Jeg lurte på om du kunne ha kommet en tur med meg, mister." Sa han, litt bedende, litt kommanderende i samme tone, og jeg skjønte at et var ikke bare for å fjerne meg som et uromoment i festens ellers perfekte fasade at han henvendte seg til meg. "Da vi tok inn kyrne i stad oppdaget vi at en kalv manglet. Den er nesten nyfødt. Kua var helt ute av seg da vi hentet henne inn. Vi har tatt en liten runde på beitet allerede, men den er forsvunnet. Så vidt jeg kan huske har du tidligere arbeidet som oppsynsmann hos naboen, og han sier at det ikke er noen som kjenner egnen så godt som du." Jeg reiste meg tungt. -"Det var jo en stund siden", sa jeg, "men det kan nok kanskje stemme." -"Vi har en kjeledress liggende her borte i skuret bak låven, det gamle verkstedet." Fortsatte han. -"Er det fest, så er det fest," sa jeg og smilte. "Et par støvler skulle greie seg." Mannen så forbløffet på meg, ristet på hodet, og sa kort: -"Som du vil. Følg meg." Jeg hadde sendt bestyreren tilbake til gården. Jeg gav også beskjed om at jeg ikke ville ha med noen andre. Jeg hadde vært med på dette før. Det var ikke så mange steder en kalv kunne ha tøyset seg vekk, og hvis den var gått utfor en skrent ville det ikke være vanskelig å finne hvor. Jeg fulgte gjerdet langs kanten av skrentene ned mot havet. Hadde den vært inne på beitet ville den allerede vært funnet. Det tok seg mot høst, sommeren var litt på hell, så den verste insektplagen var borte. Over var det stjerneklart. Gjørmen som vanligvis omkranser et beite fordi dyrene løper langs kanten og lengter over til den andre siden var tørket inn. Jeg gikk stille og raskt, og lot det salte luftdraget fra sjøen gjøre hodet klart. Det tok meg mindre enn halvannen time å finne kalven selv om området var stort. Jeg forsto hvorfor ingen andre hadde sett den. Den lå stille, og rørte seg ikke, femten meter nedenfor gjerdet den hadde kommet seg under på en eller annen måte. Jeg lurte et øyeblikk på hva som hadde fått den til å søke ut mot kanten, men slo det fra meg. Jeg kan ikke tenke meg noen dyr som er dummere enn kuer, og det ville derfor være meningsløst å spekulere over noe sånt. Jeg bannet stille da jeg brant meg på strømmen i gjerdet, og tenkte at bestyreren hadde latt den stå på med vilje. Pingvindressen fikk noen merker på brystet da jeg krøket meg under, og jeg funderte et øyeblikk over denne latterlige holdningen av jeg hadde nektet å ta imot overallen jeg ble tilbudt. Jeg klatret forsiktig ned mot dyret. Det rørte seg litt, men ville ikke reise seg. "Fallet tok i alle fall ikke kverken på det." Tenkte jeg. Jeg strøk dyret langsomt langs flankene. Ingen brutte ribbein. Noen skrubbsår. Da jeg berørte beina rykket det til. Kanskje brudd. Men dyret ville leve dersom det fikk hjelp. Jeg strøk det langsomt over pannen og snakket beroligende til det. Så løftet jeg det raskt og bestemt opp på skuldrene. Det utstøtte et smerteskrik, og prøvde å sprelle, men gav seg da jeg holdt det fast, og smerten hindret det fra å rive seg løs. Så begynte jeg å klatre. En kalv er stor. Stor og tung. Denne veide sikkert over tjuefem kilo, selv om den bare var noen dager gammel. Å klatre med en kalv på skuldrene er vanskelig. Å gjøre det i kjole og hvitt og gummistøvler er nesten umulig. Kalven ynket seg for hver bevegelse. Jeg brukte tre kvarter på å nå toppen, og forbannet meg selv hvert minutt for at jeg hadde gjort noe så dumt som å prøve å hente dette dyret alene. Da jeg nådde toppen svettet jeg verre enn kalven frådet, og brant meg igjen på strømgjerdet. Så vagget vi ned til gården. Kalven og jeg. Det tok enda en halv time. Dyret virket nærmere desperasjon nå en da jeg hentet det. Der det hadde ligget hadde det i alle fall fått lide i fred. Nå antok jeg at bruddet måtte ha blitt adskillig verre i løpet av redningsaksjonen. Jeg gikk opp bak låven, slik at gjestene skulle bli spart for synet. Bestyreren kom løpende. "Herregud! Det var da ikke meningen at du skulle behøve å hente den alene!" Jeg pustet tungt, og la dyret forsiktig fra meg på gresset. Det stønnet lavt og lå med lukkede øyne. "Få tak i en vetrinær!" Sa jeg. Så hentet jeg skoene mine, forsøkte forgjeves å børste av meg kalveslim, fråde, svette, skitt, grønske og lukt, så bedrøvet ned på en totalt ødelagt gammel livkjole det hadde kostet fem tusen å restaurere, sukket lavt og gikk opp mot gårdsplassen. Det var ikke mange der. Festen nærmet seg slutten. Flagget var tatt ned. De eldste hadde allerede reist. Jeg så opp mot låven som lå litt bortenfor våningshuset og gårdsplassen foran. I stedet for å gå bort til de andre og skape fullstendig skandale fant jeg en trestokk festet til noe gammel hesteredskap ved veggen. Der satte jeg meg og ventet. Ventet på at alle skulle gå, slik at jeg kunne hente frakken min inne, og komme meg bort uten mer oppstand eller opplevelser. Jeg ønsket jeg hadde latt være å spille helt for et stakkars dyr, og heller holdt meg til bokkølet og brudens hvasse blikk, og savnet et glass å holde i for å slukke tørsten. Da hørte jeg den svake hvislingen fra døra ved låvebrua oppe på veggen. "Du er ennå ikke ferdig. Kom nå." Lavt og inderlig lød det. Nesten som visking. Ikke snilt. Ikke uhyggelig. Bare bestemt. "Kom nå, kom, kom , kom. Alt er ennå ikke forbi. Din tid er ennå ikke omme. Kom nå, kom." Jeg var så sliten at jeg først trodde at det var vinden eller hodet mitt som spilte meg et puss, men den hvislende stemmen gav seg ikke. Dermed snudde jeg meg og så opp mot døra oppe på veggen. Døra var åpen. En skikkelse stirret tilbake på meg. Den var kledd i en grå kappe. Over hodet hadde den en hette. Det glimtet i ett eller annet idet det snudde seg mot meg, og så på meg. Så vinket den. Ikke muntert. Ikke truende. Bare langsomt og kallende. Jeg var sliten, og gav meg ikke tid til å undres over hvem eller hva som sto der oppe i døråpningen. Jeg bare reiste meg og etterfulgte oppfordringen uten å protestere eller spørre. Jeg gikk langsomt opp mot brua og kikket på skikkelsen som sto der oppe. Den vinket for siste gang, snudde ryggen til meg, og forsvant lydløst inn i mørket. Jeg fulgte etter. Inne på låvehallen var det mørkt. lyset fra våningshuset nådde knapt innenfor låvedøra. Det luktet av gammelt korn. Gulvet var dekket av støv fra utallige kornlass. Det luktet fjøs også, men den lukten kom kanskje fra meg. Høyt over meg var låvetaket med nakne bjelker. Øverst på veggene var det noen lufteglugger. To av dem var åpne, de andre var lukket. På siden mot den ene veggen var det noen store kornbinger. De var tomme. Skurånna var ennå ikke begynt. Resten av rommet var dekket av gamle redskaper og skrot. Jeg kunne bare ane konturene i mørket. Jeg sanset en bevegelse bak meg. Så slo døra igjen. Det ble helt mørkt. Stemmen jeg hadde hørt tidligere kom tilbake. Nå var den ganske nær. Litt klarere, men med samme stille, rolige hvisling. "Du kom til slutt. Nå har jeg kalt på deg lenge." Jeg svarte ikke. Jeg kunne ikke huske å ha hørt stemmen før. Likevel var det noe kjent. Som noe som har fulgt en hele livet, og bare ventet på å vise seg. Jeg famlet etter en lighter jeg mente å ha i lomma, men fant den ikke. Plutselig slo det meg at jeg ikke var redd. Jeg undret meg over dette. Helt mørkt, på en låve. Ingen visste at jeg var der. Alene sammen med denne hvislende stemmen. "Jeg sa du ennå ikke var ferdig." Hvisket stemmen. Den ble klarere. "En ting står igjen i dag. En ting står igjen for deg." Jeg forsto ikke, men kjente frykten jeg hadde ventet på begynte å komme. Jeg fant lighteren i innerlomma på snibeljakka. En glatt, sølvplettet sigarettenner av den gamle typen som sto til resten av antrekket - i alle fall slik det hadde vært tidligere på kvelden. "Den innhenter alle til slutt. Den er det alle venter på." Sa stemmen. Stadig like rolig. Jeg forsøkte å tenne lighteren. Den gnistret litt motvillig et par ganger, før den til slutt skjøt fram en klar, litt for høy flamme. Jeg holdt tenneren over hodet og snudde meg rundt. Skikkelsen i kappe sto foran døra. Jeg kjente at hjertet begynte å slå fortere. I hånden, delvis skjult av kappen hadde den en kort-skaftet ljå. "Du er døden" visket jeg." Skikkelsen sto urørlig. Jeg kunne ikke sjelne noe ansikt i skyggen av hetta. Men jeg mente å skimte et par øyne som både lyste og trakk til seg lys samtidig. Så beveget den seg. Lydløst. Det kalde stålbladet hevet seg et par tommer. Jeg kastet meg ned instinktivt. En iskald vind strøk over meg. Lighteren slukket. Alt ble med helt svart. Jeg mistet helt balansen og følelsen av rom, men forsto bare at det var lyset som var forsvunnet, og at alt dermed virket enda mørkere. Jeg kjente en varm bekk renne fra håret, ned i pannen, over øynene som begynte å svømme, og forbi munnnen. Det smakte salt av tårer og blod. Jeg kjente frykten gikk over til angst, og panikken grep meg nesten , før jeg tvang meg til å tenke rolig. "Er dette døden," tenkte jeg, "ikke bare sovne inn, men slaktes!" Rommet føltes tomt og stort. Jeg krabbet framover i mørket, mistet lighteren, og strakk armene foran meg som for å føle meg fram. Vinden var der igjen. Jeg kastet meg på nytt ned. "Hvorfor meg? Hvorfor nå? Hvorfor slik?" Panikken slapp taket, jeg kjente at jeg istedet ble fyllt av sinne. "Jeg skal ikke slaktes! Om jeg skal dø, så skal det skje på en ordentlig måte!" Jeg rullet til side. Ljåen var der igjen. Nå bommet den. Bommet den med vilje? Jeg rullet videre sidelengs over gulvet til jeg støtte mot en vegg og slo skulderen kraftig mot den. Over meg haglet det plutselig av ting. Jeg trodde først det var skikkelsen i kappen som var over meg igjen, men kjente så noen gjenstander på gulvet. Det blødde fra en finger, og jeg enset at jeg hadde skåret meg på noe skarpt. En sigd lå på gulvet. Hånden min streifet over den, og jeg grep den i det samme. Så reiste jeg meg, men snublet i noe annet, større og tyngre. Jeg grep etter det og fikk fatt i skaftet til en tung hammer. "Kom død!" Sa jeg langsomt og lavt, men klart og tydelig. Idét vinden var over meg hogg jeg kraftig med sigden i kryss foran meg, men traff bare luft, og jeg kjente en kald smerte jage gjennom siden. "Kom død!" Sa jeg igjen, litt høyere, men like langsomt og rolig og snudde meg. Jeg strakte ut begge armene, og gjorde meg så bred jeg kunne. Da vinden kom igjen kastet jeg meg fram og fanget den i luften. Jeg falt over den. Det var som å holde i brennende snø. Jeg ble kald inn til ryggmargen, og mørket utenfor øynene ble blendet av et mørke innenfor. Kreftene svant som om de frøs, og viljen min smeltet og fordampet. Håndtaket til sigden ble langsomt trukket ut av hånden min. Jeg sanset det ikke før det nesten var for sent. Men idét den gled bort grep jeg tak i den, og snudde den langsomt. "Laget for å høste, ikke for å drepe." Sa jeg mekanisk, som om ordene formet seg av seg selv. Bladet åt seg gjennom kappen og inn i noe innenfor. Det møtte en merkelig motstand, ikke fast, ikke flytende, men noe som bare gav etter jo mer kraft jeg la bak stikket. Jeg kjente kreftene sige tilbake. Da sigden ikke kom lenger trakk jeg fram hammeren som lå under meg. Jeg lot sigden sitte der den var og grep hammeren med begge hender. Kappen og ljåen rørte seg ikke selv, men jeg kunne føle noe innenfor beveget seg langsomt, uformelig. Så slo jeg. Jeg forsøkte å sikte på hetten, og kjente hammerhodet traff noe hardt som brast og knuste. Som et gammelt, sprøtt kranium der beinet sprakk. Jeg slo igjen. Og igjen og igjen og igjen. "Kom, død!" ropte jeg og gjentok "Kom død!" høyere og høyere mens jeg slo og slo. Jeg falt bakover. Kappen lå stille. En månestråle stakk gjennom den ene åpne gluggen, og lyste plutselig opp rommet. Sigden stakk ut foran. Jeg lot den sitte, og kastet fra meg hammeren. Fra siden av magen min strømmet det blod som farget restene av skjortebrystet rødt. I månelyset ble det fargen som skarlagen, nesten over mot blått mot den bleke skjorten. Jeg så mine egne hender oppskrapet, bleke, og skjelvende, og jeg ravet nesten uten bevissthet mot døren. Slåen var for, men jeg løftet den med det siste jeg hadde av krefter, og falt mer enn jeg løp ut. Halvveis nede på låvebrua knakk bena sammen under meg. Jeg rullet overende. Fortvilet så jeg opp mot døra, men den bare lukket seg stille. Innenfor rørte noe seg langsomt. Noe mørkt og utydelig løste seg opp og forsvant i samme øyeblikk som døra lukket seg. Så var alt stille. Helt stille. Jeg lukket øynene. Jeg så ned på meg selv. Skjortebrystet var fjernet, og kuttet det hadde blødd fra var forbundet med lettvevd silke. Jeg tok meg til hodet med den ene hånden og fant det samme der. Jeg antrengte meg for å stramme nakkemusklene, og kikket forsiktig opp. Over meg satt bruden. Kjolen hennes var revet i stykker. -"Hvor er alle hen?" Spurte jeg. Stemmen min sprakk og ble bare til en skurrende hvisking. Hun smilte stille. -"Alle er gått" sa hun. -"Brudgommen også?" Hvisket jeg. Hun bare nikket. -"Jeg hørte du reddet den siste kalven." sa hun lavt. "Det var vakkert. Alle var i sikkerhet unntatt den siste. Du hentet den." Hun holdt inne, men fortsatte: "Akurat som Jesus." Hun smilte igjen. "Hvorfor ligger du her? Hva har skjedd med deg?" Stemmen var rolig, ikke forbauset eller anklagende. -"Jeg sloss mot døden." Sa jeg stille. "Og jeg vant." "Akurat som Jesus."