En fabel om Gud, da han bestemte seg En dag ruslet Gud Fader rundt i himmelriket sitt. Han kom plutselig på at det var noe han måtte gjøre. Derfor gikk han og satte seg i tronstolen sin for å tenke. Guds trone var noe han hadde skapt seg en gang han hadde god tid. Egentlig hadde han ikke så god tid, for han måtte se til hele universet, og sørge for at alt fungerte som det skulle, så han måtte skape seg litt ekstra tid for å lage den tronen. Tronstolen var skapt av ord, og alle de største ord som Gud hadde skapt var lagt ned i den. Når Gud skulle si noe virkelig stort, eller skape noe helt nytt og strålende av ord satte han seg i den stolen. Andre ganger, når ting gikk av seg selv en stund, og Gud kjedet seg litt, eller han skapte seg tanker om hvordan han skulle gjøre ting mer innfløkt og spennende i universet eller i himmelen satte han seg i tronstolen. Noen ganger skapte han små ting av store ord, noe som var en liten hobby han hadde. Slik ble verden noen ganger mer innfløkt enn vi mennesker liker det, for da er det så vanskelig å finne ut av hvordan den virkelig fungerer. Men denne dagen satt Gud og bare og skapte tanker som suste rundt hodet hans. Han tenkte seg ekstra lenge og nøye om. Så kalte han til seg en av sine mest betrodde engler, og sa: ”Du, min mest betrodde engel og tjener, ta en titt ned på Jorden, denne min øyensten av kloder, og fortell meg hva du ser der.” Engelen, en høyreist engel med mektig stemme og vinger som kunne bruse som en hel snøstorm kikket litt småfornærmet på Gud og sa: ”Hvorfor skal jeg gjøre det Herre? Hva jeg enn ser har nå du sett det allerede, for du ser jo alt alltid, og mine øyne er ikke annet enn din ånd som svever over alt og alle.” Jojo, Gud var nå enig i det, men det fantes jo ingen her oppe som han kunne sende ut på andre premisser, og han syntes det var hyggelig å høre andre stemmer enn sin egen i blant. ”Slutt å skape deg så fælt”, sa han, selv om han visste at det bare var han som kunne skape noen som helst. ”Gå nå, og se!” Etter en stund kom engelen tilbake. Han var ikke trist, slik som mange mennesker tror at engler er når de betrakter jorden. Han var ikke så glad heller. ”Verden går videre, slik du har skapt den” rapporterte han til Gud som satt på tronen. Vår Herre skvatt til, han hadde nemlig gjort noen tankeeksperimenter om fusjonsprosesser i sorte hull som han kunne tenke seg å sette i verk innen et av de kommende milliarder årene, og slikt krevde en del arbeid. Han hadde nemlig ikke noen ord som passet, og som kjent skaper Gud alltid av ord alene. Han måtte dermed konstruere nye ord før han kunne skape, og slikt kan være litt av en jobb. Uansett kvakk han ikke så veldig mye, for engelen var jo ikke annet enn biter av Guds tanker og ånd, så egentlig visste han jo at engelen kom. ”Som jeg skapte den, ja. Nettopp. Med alt godt, og mennesker med fri vilje,” mumlet han for seg selv i det lysårlange skjegget sitt. Han reiste seg opp, snublet ikke i skjegget, for selv Guds skjegg er bare ord, ånd og kraft, og kan ikke snubles i. Han fortsatte mens han så på engelen, sine egne tanker og ord. ”Men alt er ikke godt likevel der nede, og det er ikke bra. Hva synes du jeg skal gjøre?” spurte han. Engelen med de brusende vingene trakk litt på seg, og kikket nok en gang litt småforarget på Gud. ”Skal jeg gi deg råd? Da kan du jo like gjerne tenke tanker, og fange dem inn mens de flyr rundt her oppe, om ikke jeg skal gjøre det for deg. Mine ord er jo ikke annet enn dine tanker!” Vår Herre humret litt over engelens egenhet, for den var jo ikke annet enn hans egen egenhet som han møtte der. ”Jaja, men kom igjen da, la meg høre.” Engelen satte seg ned ved Herrens føtter, kikket opp på Gud, og sukket. Plutselig var han ikke så stor og mektig lenger, men så mest ut som en liten gutteengel, litt oppgitt og sliten. ”Hvilken tidsperiode skal jeg begynne i?” spurte han. ”Jeg var en tur innom de fleste, men det var verst etter at høyreiste pattedyrene ble så intelligente at de begynte å krangle med hverandre.” ”Nå snakker du visst om menneskene, tror jeg,” sa Gud, ”og de er ikke bare pattedyr, de har min ånd i seg. Du får vær så god være litt mer høvisk i tonen når du snakker om dem.” ”Høflig kan du selv være” sa engelen, men fortsatte: ”Hvis du ikke gjør noe er jeg redd de gjør ende på seg selv.” Gud lente seg tilbake og sukket det største sukket som noensinne har drønnet i Universet. Det var som ti millioner supernovaer, eller som sukket til en mor som nettopp har vasket gulvet, og veslegutt kommer inn med gjørmete sko. Hva skulle han gjøre. ”Jeg har et forslag!” sa plutselig engelen der han satt ved Herrens føtter. ”Når jeg sitter her ved beina dine får jeg alltid masse gode ideer, og en sånn god og rolig fred inne i meg. Det burde jammen flere gjøre i blant.” –Og Vår Herre var lutter øre. ”Du maser alltid om at menneskene ikke forstår deg. –Det er jo egentlig din egen skyld, slik du har skapt dem, men…” Vår Herre avbrøt ham og sa: ”Men de har jo en liten pust av min egen ånd i seg, det er jo derfor de lever. De burde jo forstå, og kjenne meg. Jeg er dem jo nærmere enn deres egen far og mor.” ”Likevel er de deg ofte fjernere enn øst er fra vest” svarte engelen litt sarkastisk. ”Men har du ikke tenkt på at du kanskje er så stor at de ikke kan fatte deg med sin lille hjerne. De er jo så små, og de forstår så lite. Du sprenger jo alle de logiske grensene som de må ha for å tenke. De tror de kjenner deg, de tror de har sannheten, men alle tar de feil. De forstår bare stykkevis, som i et speil, i en gåte.” sa engelen. Gud så litt snurt på ham som satt der nede. ”Den hjernen er nå ikke så liten, det er faktisk den beste hjernen jeg noensinne har formet” sa han. ”Kan jeg fortsette?” lurte engelen på, og Gud viftet ham videre. ”Jo, mens jeg satt her nede ved dine føtter ble jeg så liten, nesten så liten som et lite menneskebarn syntes jeg at jeg ble. Og jeg følte at jeg nesten kunne forstå hvordan menneskene tenker og føler, og da kanskje de også kan forstå hvordan jeg lever, og tenker og føler, og da kanskje…” Herren stoppet ham med en gudstanke som kom flyvende og tok engelen med seg. Gud kan nemlig være temmelig handlekraftig når han setter i saker og ting i sving. Engelen ristet tanken av seg, og bruste mektig irritert avgårde mens han ristet på hodet og mumlet forarget for seg selv og alle i nærheten. Men Gud ble sittende på tronen av ord, og skapte seg mange tanker rundt det engelen hadde sagt, disse hans egne tanker og ord. ”I begynnelsen var Ordet” mumlet han langsomt til skriveren sin. ”I begynnelsen var ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”. Han tok en liten pause, kikket på han som skrev, og skapte seg flere nye tanker. Og mens tankene formet seg til ord skapte han seg en plan om hva han ville gjøre for at menneskene på ny skulle lære Herren Gud å kjenne. ”Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke i mot det.” Hele himmelen skalv da Gud hadde bestemt seg. ”Det sanne lys som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden var blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke i mot ham. Alle som tok i mot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje, og ikke ved manns vilje, men av Gud. Og ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fått fra sin Far, full av nåde og sannhet.” Amen