Min Tro

Jeg tror at det eksisterer en gud.

Før jeg fortsetter må jeg presisere tre begreper jeg allerede har brukt, og som er helt sentrale for hva jeg mener med dette:

Hva er eksistens?
Jeg vil begynne med det andre begrepet, siden det er det som kanskje virker nærmest vårt daglige liv: Hva vil det si at noe eksisterer. Hva er eksistens? Dette er et filosofisk spørsmål som det kan være vanskelig å besvare. De fleste er rimelig sikre på at det de ser, det de kan ta på, sin egen kropp, huset der en bor, bilen, venner, asfalten og gresset de går på, dette eksisterer. Men hvordan kan man vite dette? At det virkelig eksisterer. At det ikke fiksjon eller ingenting. Rene Descartes hadde en tanke om dette, som kan oppsummeres omtrent slik: Jeg kan tvile på alt. Men like fullt tviler jeg. Altså må min tvil i min tanke eksistere. Og om min tanke eksisterer, da må jeg selv eksistere. På samme måte eksisterer jeg. Og hvis jeg og min eventuelle tvil på eksistens eksisterer, så eksisterer også min oppfattelse av verden, slik jeg ser den, kan ta og føle, lukte og smake på den. Dette er ikke så enkelt som det kanskje kan virke, for hvorfor skal verden være nettopp slik jeg oppfatter den, slik jeg føler, ser, smaker og lukter at den er? Og vil ikke min oppfatning av den da igjen forme den på ny? Min spesielle luktesans, min (noe nedsatte) hørsel, mitt syn, vil ikke de da kunne forvrenge det som verden virkelig er, slik at min oppfatning av at den verden som eksisterer for mine sanser egentlig kan være en helt annen, og befinner seg utenfor min evne til å oppfatte den. Jeg kan altså vite at verden eksisterer i min oppfatning, og det får holde, for mer kan jeg ikke si. Ut fra dette påstår jeg at verden eksisterer, også utenfor min oppfatning, men jeg kan ikke si sikkert hvordan den virkelig er, fordi jeg er bundet av mine sanser og av den oppfatning jeg over tid har bundet meg til.

Hva er tro
Dette første begrepet er kanskje det viktigste. For å besvare dette er det enklere å si hva det ikke er. Det er vanlig å mene at det motsatte av tro er tvil. Jeg er ikke enig. Det motsatte av tro har to poler, slik at det med tro danner en likesidet trekant. En motpart til tro er viten. Det man vet, det tror man ikke. Hva sikker viten er, er en annen diskusjon, og krever egentlig en utlegning i seg selv, men jeg lar det ligge inntil videre. De fleste vil innse at dette er riktig intuitivt. Tro innebærer en usikkerhet, en overbevisning eller en mening om noe uten nettopp å vite. I sikker viten finnes det ingen slik usikkerhet. Derfor er tro og viten motpoler. Den andre motpolen til tro er ikke-tro. I det innebærer at man ikke tror. For å forklare dette passer det godt i den sammenhengen dette er skrevet å trekke fram gudsdyrkere og ateister. Gudsdyrkere tror at det finnes en gud. De vil ofte si at ateister tror at det ikke finnes noen gud. Her tar de feil. Ateistene tror ikke at det finnes noen gud, og det er noe ganske annet. Å tro at det ikke finnes noen gud er like fullt en tro. En ateist er en som ikke tror. Ikke-tro er altså det motsatte av å tro. Troen befinner seg i det siste av disse tre hjørnene. Den er en mening eller en overbevisning. Den er ikke sikkerhet. Den er ikke viten. Den kan være vaklende svak, eller flammende sterk. Like fullt er den en tro. Dette betyr at tro og tvil ikke er motpoler. Snarere tvert i mot er de to sider av samme sak. Det finnes ikke en tro uten tvil, da er den ikke lenger en tro, men viten. Det finnes ikke en tvil uten tro, da er den ikke lenger tvil men ikke-tro. (I en parantes kan det være underholdende å ta med en liten lek med ord som kommer som følge av dette: Den som vet at Gud finnes tror faktisk ikke på Gud.)

Hva eller hvem er Gud
Her må jeg støtte meg på de to øvrige begrepene. Jeg tror at det eksisterer en gud. Jeg tror at denne guden eksisterer, men jeg kan ikke oppfatte ham med sansene, og jeg kan derfor ikke vite at han eksisterer. Dette innebærer ikke nødvendigvis at han ikke eksisterer, for som jeg nevnte da jeg snakket om eksistens kan jeg heller ikke vite hva verden virkelig er, eller om, verden virkelig eksister. Jeg kan kun erfare den gjennom mine sanser, og min oppfatning av den er stadig skiftende, ettersom jeg ser, hører, føler smaker og lukter mer av den. (Dette kalles ofte forskning, men for å snakke om forskning må man igjen komme inn på begrepet viten, og hva det er. Jeg lar som sagt dette ligge.) Jeg tror altså at denne gud eksisterer utenfor det mitt sanseapparat kan oppfatte. Jeg har altså ingen fysiske bevis (dersom man kan kalle noe fysisk for bevis, ettersom man ikke kan være sikker på at det eksisterer) på at det finnes noen slik gud. For alt jeg vet kan det godt være tankespinn, dagdrømmer eller ingenting. Like fullt tror jeg på det. For å si hvem eller hva gud er må man prøve å beskrive denne guds vesen. Det er svært vanskelig, ettersom det ligger i ordet. Ordet "gud" er knyttet til noe ubeskrivelig, noe utenfor vår evne til å forklare. Jeg vil likevel gjøre et forsøk.

Jeg tror at Gud er en. Jeg tror at Gud er hel. Jeg tror at Gud ikke er delt. Ettersom jeg omtaler en enhet føles det naturlig å bruke egennavn. Derfor omtaler jeg Gud med stor forbokstav. Jeg tror at Gud ikke er en ubestemt masse eller løst omsvevende energi som gjennomsyrer universet. Jeg tror at Gud er som en person. Og som en person, ikke en mengde personer.

Jeg tror at Gud skapte universet og alt som er i det, og alt som eventuelt er utenfor det. Med alt mener jeg alt. Alt som vi kan oppfatte med sansene våre, alt som menneskeheten mener å ha oppdaget, og alt som den ikke har oppdaget. Dersom det finnes antimaterie har Gud skapt antimaterie. Dersom det finnes andre planeter, og liv på dem så har Gud skapt det. Dersom det finnes parallelle univers utenpå, ved siden av eller inne i vårt univers, så har Gud skapt det. Dersom det finnes en femte, sjette eller tusenende dimensjon utenfor menneskenes sanseapparat, så har Gud skapt det. Dersom det finnes mennesker har Gud skapt dem. Dersom det finnes følelser, tanker og kjærlighet så har Gud skapt det.

Med skape mener jeg forme eller lage av intet. I følge fysikkens lover er dette umulig. Umulig fordi masse og energi (som er to sider av samme sak, i følge Einstein) ikke kan oppstå fra intet. Fysikkens lover er laget av mennesker. De er et verktøy menneskene bruker for å beskrive verden slik de oppfatter at den eksisterer. Dersom Gud har skapt universet av intet står han også hevet høyt over disse lovene. Dersom noen ønsker å finne at Guds eksistens bryter fysikkens lover vil han derfor uten problemer finne det. På samme måte er logikk et verktøy laget av mennesker. Guds eksistens bryter derfor med logiske regler også. Fordi logikk og fysiske lover ikke tilsier Guds eksistens velger mange å ikke tro at Gud eksisterer, eller de velger å tro at han ikke eksisterer. Her mener jeg at de tar feil. De vil bruke verktøy laget av mennesker for å beskrive det som står over disse verktøyene. Det strekker ikke til.

Jeg tror at Gud har skapt de dimensjonene vi oppfatter verden i, lengde, bredde, høyde og tid. Han er derfor uavhengig av dem. Jeg tror derfor Gud er nærværende over alt, og i all tid, uavhengig av tid og rom. Jeg tror tiden har en begynnelse og en slutt. (Her må jeg legge til at alle ikke uten videre er enige om hva tid egentlig er, og om det i det hele tatt eksisterer noe slikt som tid. Det forskes intenst for å finne ut hva tid er, hva som kan få den til å gå fortere eller saktere, eller stoppe den helt, hvordan man kan reise i den, og så videre. Det er også et filosofisk spørsmål. Jeg vil la dette ligge.) Hvis Gud skapte tiden er han fra begynnelsen til enden. (Hvis tiden ikke eksisterer før og etter denne enden har det ingen mening å si at Gud eksisiterte før tiden, eller etter den.) Hvis noen spør meg om når Gud ble til, eller hvor han kom fra vil jeg si at jeg tror Gud er, og han vil alltid være, i uttrykket "alltid", det vil si "all tid" sin virkelige betydning.

Jeg tror at Gud er allmektig. Med dette mener jeg at Gud er i besittelse av mulighet til å få hva som helst til å skje. Det var i kraft av denne makten at jeg tror han skapte universet. I kraft av denne makten kan han forandre det eller tilintetgjøre det. Dersom Gud har skapt alt og har all makt over det han har skapt er han også herre over det.

Jeg tror at mennesket er skapt i Guds bilde. Jeg tror Gud har skapt meg i sitt bilde. Derfor tror jeg menneskene likner Gud. Med dette mener jeg ikke at menneskene er som Gud, men at de likner. Jeg tror at Gud er god. Jeg er ikke god, noen ganger er jeg ond. (Uttrykkene "god" og "ond" velger jeg å ikke definere. Jeg antar at de fleste har en formening om disse, og at de ikke avviker så alt for mye fra mine egne.) Jeg tror at Gud ikke har noen svakheter. Jeg har mange svakheter. Gud har all makt. Jeg har ikke all makt. Men jeg tror at Gud har følelser for sitt skaperverk, og er glad i det. Jeg har følelser for deler av skaperverket og er glad i det. Altså tror jeg at jeg likner på Gud i noen tilfeller, og skiller meg fra ham i andre.

Jeg tror at Gud er hellig. Hellig er et underlig begrep, som kan bety mange ting for forskjellige personer. Med hellig mener jeg her to ting. Jeg tror at Gud er ren. Med det mener jeg at han er uten ondskap og uten hat. Og jeg tror at Gud er opphøyet. Nå Gud har skapt menneskene i sitt bilde er han mer enn dem. Han er allmektig skaper, jeg er en del av det skapte. Det gjør meg ydmyk overfor ham.

Jeg tror at Gud er rettferdig. For at noen skal være rettferdig må han ha en mening om hva som er rett og galt. Jeg tror at Gud har en mening om hva som er rett og galt. Jeg tror Gud skapte og skaper alt fullkomment og helt slik han vil det. Jeg tror det er Guds tanke at skaperverket skal være slik. Jeg tror derfor en av Guds definisjoner på det som er galt er det som ødelegger eller mishandler det som han har skapt. For at noen skal være rettferdig, i alle fall slik jeg oppfatter begrepet, må det finnes straff for det som er galt. Jeg tror at Gud er nådig. Med dette mener jeg at jeg tror Gud har evnen til å tilgi og se bort fra det som er galt i hans øyne.

Jeg har med dette forsøkt å forklare hva eller hvem jeg tror Gud er. Et resultat av beskrivelsen er nettopp at han er ubeskrivelig. Det overstående er derfor mangelfullt, og kanskje direkte missvisende for hva eller hvem Gud virkelig er, dersom han eksisterer.

Hvorfor tror jeg på Gud?
All tro har opphav i noe. Jeg tror det finnes atomer. Jeg kan ikke si at jeg har sikker viten om atomer, for jeg har aldri sett eller hørt noen atomer direkte adskilt fra omgivelsene. Jeg har lært om atomer på skolen. Jeg har sett bilder av dem. Jeg har sett teorier som beskriver hvordan atomene virker på hverandre og utgjør verden. Jeg er ganske overbevist om at mange av disse teoriene stemmer godt overens med virkeligheten. Men jeg har ikke sett et atom tre klart og tydelig fram for meg. For alt jeg vet kan jeg ha vært utsatt for en konspirasjon siden jeg begynte på skolen, og at alle derfor har foret meg med falske opplysninger om hva verden består av. Kanskje finnes den ikke i det hele tatt, og jeg er bare en fiksjon i en eller annens drøm.

Jeg tror altså på atomer. Bakgrunnen for dette er at jeg er blitt opplært til å tro på dem, og har sett teorier om dem, og prøvd disse ut i praksis. Jeg innser derfor at det er overveiende sannsynlig at de eksisterer. Jeg kan sammenlikne dette med å tro på Gud. Sammenlikningen halter en smule. Særlig fordi jeg har møtt mennesker som vet at atomer finnes. De har sett dem i et slags mikroskop. Tidligere var det mer naturlig. Troen på Gud her i Norge for noen hundre år siden var like naturlig som min tro på atomer er i dag.

Med dette forsøker jeg å si at troen er del av det miljøet jeg er i. Jeg har lært hjemme at Gud finnes. Jeg har lært på skolen at Gud finnes. Jeg har vanket i miljøer der troen på Gud er en daglig del av virkelighetsoppfatningen. Dette har helt sikkert virket inn på min tro og mitt gudsbilde.

Hvem var Jesus fra Nasaret?
Jeg tror at Jesus fra Nasaret er Gud som kom til Jorden for å vise menneskene hvem han er, og for å gjenopprette den brutte kontakten mellom menneskene og Gud.

Her kommer det igjen en del som må forklares, før jeg kan gå videre.

Jeg har tidligere nevnt at jeg tror at Gud er hel. At han er en udelt enhet. At han er en person. Likevel opererer de kristne med begrepet "treenighet" - der Gud blir omtalt som tre personer. Hvordan kan dette henge sammen?

Mennesker kan ha forskjellige roller. La oss f.eks ta for oss meg selv. På skolen er jeg "student". Jeg opptrer overfor mine omgivelser som student, med det det medfører. Det er mitt ansikt utad når jeg er på skolen. "Hei, jeg heter Ingvar, jeg er student." På fritiden har jeg mine venner. For dem er jeg en "venn" eller en "kamerat". "Hei, der kommer Ingvar han er en kamerat." Jeg er gift med ei jente som heter Hege. Over for hennes slekt har jeg hatt rollen "Han som er gift med Hege", i alle fall inntil jeg ble bedre kjent med dem. For min egen familie er jeg "sønn", "bror" eller "barnebarn". Jeg kan reparere mange ting. Av og til er jeg derfor en "handyman", eller noen ganger "datamann". Uansett hvilken rolle jeg er i, eller hvilket ansikt jeg har utad, er jeg likevel den samme personen. Jeg har ikke endret meg, eller delt meg opp. Jeg er en. Jeg er ikke delt. I forskjellige roller hender det likevel at jeg oppfører meg på forskjellige måter, eller gir forskjellig inntrykk på omgivelsene.

Med denne forklaringen skulle det være greit å prøve å forstå hva jeg mener med at Jesus fra Nasaret er Gud som kom til Jorden. Dersom Gud er allmektig, slik jeg tror, skulle det ikke være noe i veien for at han skulle finne på å la seg føde som et menneske, og vokse opp som sann Gud og sant menneske. Jeg tror dette skjedde. Jeg tror at Jesus fra Nasaret, som ble født for nesten 2000 år siden var Gud selv som kom til verden. I verden, som menneske, vil han gjøre et annet inntrykk, og ha en annen rolle en som den allmektige Gud som jeg tror på. Men han er likevel en og samme Gud. For å likevel skille mellom disse to måtene Gud åpenbarer seg på, bruker de kristne begrepene "Far" og "Sønn", når de snakker om Gud som allmektig guddomsvesen, og Jesus. De kristne beskriver en tredje måte Gud kan åpenbare seg i, "Den hellige Ånd". Slik er Gud en treenighet, tre-i-en, men likevel en udelt Gud. Jeg skal komme tilbake til hva jeg tror om Den hellige Ånd.

Jeg tror altså at Gud kan åpenbare seg for menneskene på tre forskjellige måter. Kanskje finnes det flere. Menneskene kan iakta verden i tre romdimensjoner, samt tiden. Men vi kan ikke vite at det ikke finnes flere dimensjoner enn disse, selv om vi ikke er i stand til å oppfatte dem. På samme måte sprenger Gud våre grenser om hva vi vet og forstår. Uansett tror jeg at Gud større en vi kan fatte. Jeg vil derfor være forsiktig med å si bombastisk at Gud kun er treenig, og har ingen andre måter å oppfattes på.

Mange synes det er vanskelig å tro på det Bibelen forteller som de undre Jesus gjorde. Hvis Jesus er Gud er ikke dette noen umulighet. Gud har all makt. Gud kan gjøre alt. Et mer aktuelt spørsmål er da: Hvorfor kom Gud til verden som menneske?

Jeg tror at Gud kom til Jorden for å opprette den brutte kontakten mellom Gud og mennesker. Her er det nok en gang en del ting å gripe fatt i:

Gud har hatt god kontakt med menneskene. Denne kontakten er brutt. Årsaken til dette ligger i det de kristne kaller "synd". Ordet synd er et ord som er misbrukt i mange sammenhenger, og i det norske språket har det fått en helt annen betydning enn det som ble beskrevet med begrepet i Bibelen. I vanlig dagligtale blir begrepet synd brukt om alt som er vondt og galt i samfunnet, sett både fra et kirkelig og et profant standpunkt. Slik kirken og de kristne blir framstilt i media er det synd å stjele, synd å banne, og mange andre ting. I dagligtale blir ordet brukt i uttrykk "synd og skam", for eksempel, "Det er synd og skam at regjeringen ikke bevilger mer penger til de eldre". I alle tilfeller beskriver begrepet noe negativt, mennesker i mellom.

Jeg tror at synd betyr noe annet. Synd er at mennskene ikke har kontakt med Gud. Årsaken til dette ligger i at Gud er hellig. Menneskene er ikke hellige. De har i seg spiren til både godt og ondt. Mange vil være uenige med meg i det, og si at menneskene er gode fra fødselen av, men at samfunnet og omgivelsene former dem til å bli onde. Jeg kan ikke tro at det er riktig. Dersom alle mennesker fra grunnen av er bare gode, ville de ikke ha bygget et samfunn som ikke er godt. Menneskene har i seg en kime til egoisme. Det ser man hos alle, fra helt små barn, til gamle mennesker, uansett hvor gode eller snille, eller onde de er. Denne spiren til egoisme kaller de kristne for "arvesynden". Det høres veldig negativt ut, men er ikke annet enn det vi selv ser dersom vi tar en liten titt på samfunnet. Dersom noe slikt ikke eksisterer ville vi aldri hatt kriger, sult, nød eller andre konflikter mellom mennesker. Jeg mener det er umulig å se på verden i dag uten å la være å tro på at menneskene er født med en kime til egoisme i seg. Dette er synd. Uansett hvor gode vi forsøker å være, vil vi likevel ha dette i oss. Dette skiller oss fra Gud. Han er bare god. Han er bare rettferdig. Fordi Gud er hellig kan han ikke ha samfunn med oss så lenge vi befinner oss i denne tilstanden av synd. Vi kan ikke nå Gud med å gjøre gode gjerninger eller kjempe for en bedre verden. Med det kan vi nå nærmere hverandre, og kanskje til og med skape en bedre verden, men vi kan ikke nå Gud.

Jeg tror at Gud ønsker samfunn med menneskene. Derfor måtte han finne en måte å nå dem på, når de ikke kunne nå ham. Å ikke være hellig, men å tre fram for den hellige, er ikke mulig. Synden står i veien. Derfor valgte Gud å selv bli menneske, og helliggjøre dem, ved å rense bort det som skiller, ved å ta straffen på seg.

FIXME. Mer. Men ikke sannsynliggjøring. Dette er tro.